Litt av bagasjen min…

Aner ikkje kor mange ganger eg har holdt på med dette innlegget. Redigert, slettet og begynt på nytt x-antall ganger…

Og bruke min historie er sikkert noe eg kunne gjort, eller eg kunne levd av den. Gjort meg til eit offer i livet og samfunnet. Men for min del har det blitt noe eg lever med. Inntil for 10 år siden, var der svært få som visste ka eg hadde i min ryggsekk, til og med eg visste svært lite av ka eg bar på. Eg visste selvfølgelig i grove trekk at eg hadde våre utsatt for både overgrep og vold, men ikkje korleis dette hadde våre med å forme den personen eg er i dag.

Uten tanke for kva framtida ville bringe

Grunnen til at eg først for 10 år siden ka som egentlig skjedde, er at eg gikk rett i veggen. Rett og slett så smalt det skikkelig. Eg hadde i forkant av dette slitt med søvnvansker i 2-3 mnd. Dagen begynte som den alltid gjorde, og eg skulle på jobb. Når eg runda hjørnet på huset stoppa alt opp, eg blei grepet av ein indre panikk som utløyste seg i at eg sto og kasta opp og ikkje klarte å rikke meg frå flekken. Naboen kom og fann meg der og fekk meg i hus. Etter det var det å komme seg til legen og få hjelp. Blei da diagnostisert med panikkangst og depresjon.

Ei god periode var eg ganske medisinert. Fekk heldigvis ei barndomsvenninne som omtrent flytta inn og tok seg av alt det kvardagslige rundt dei to barna mine. Etter ei stund syntes eg det var trasig å gå slik uten å føle noe som helst. Ingen glede og ingen sorg….var liksom berre tom. Da oppsøkte eg etterhvert ein psykolog på akuttmottaket, der hadde eg 3 timer og ble henvist til ein traumepsykolog, for her låg det meir bak enn berre ein «vanlig» depresjon.

Eg kom raskt til, og begynte etter ganske kort tid etter å trappe ned på medisinene, så psykologen kunne jobbe med det som låg «under lokket». Eg blei diagnostisert med posttraumatisk stress. Eg vart utsatt for det første overgrepet når eg var ca 6-7 år. Og når eit barn blir utsatt for slike ting, lærer ein seg ulike forsvarsmekanismer. Ein blir «lært opp» til å tru at det er sånn det skal vere, og ein blir trua til å ikkje seie noko for då vil det enten gå utover seg sjølv eller andre. Dette vedvarte i nokre år. Eg blei etterkvart og utsatt for vold. Slått og sparka med meir. Her lærte ein seg til å skjule blåmerker, det gikk jo aldri ut over synlege kroppsdeler. Men eg husker ein gång etter ein bad/gymtime kor ei i klassa spurte om korleis eg hadde fått alle blåmerkene. Kor på eg då var kjapp i replikken og svarte «Ja du veit det treet ut i hagen vår? Der klatra eg opp og datt ned».

Som barn likte eg best å vere åleine

Hos psykologen jobbet vi intenst, både med triggere, samtale og noe tilsvarende hypnose. For første gang kunne eg «sjå» hendelsene i detalj. Det var rett og slett grusome gjenopplevelser av hendelsene, men hele tiden gjorde ho meg bevisst på at ingenting av dette var min feil. For det er det eit barn blir overbevist om at det er. «Det er eg som har sagt eller gjort noko som gjere at han/hon vil gjere sånne ekle/vonde ting mot meg».

Korleis klare du og leve og fungere med dei tingene i «minnebanken» din? Du er jo alltid så smilende og blid…. Er du ikkje sint? Korleis klare du å forholde deg til dei som gjorde dei her tingene mot deg?

Eg var heldig som hadde to fantastiske besteforeldre rundt meg i oppveksten. Som heller ikkje visste korleis eg hadde det i livet utenfor familielivet. Fra utsiden såg det nok ut som om eg hadde det heilt fint. Eg var jo alltid så smilende, glad og blid. Og eg hadde det jo bra, tingene som skjedde på utside var jo et annet liv på en måte. Eg levde i to verdener. Så hadde det ikkje vært for det gode livet besteforeldrene mine gav meg, kunne jo livet mitt sett heilt annerledes ut.

Eg er ikkje bitter og eg er heller ikkje sint. Dei som gjorde dette må nok ha det ille med seg sjølv. For no i dag er eg klar over at ingenting er min feil. Psykisk vil det nok alltid ligge triggere der som gjere det til at eg har dårlige dager. Og det må eg akseptere. Eg har lært meg å leve med dette og vere åpen om det, for det var noen av nøklene psykologen gav meg. Fordelen no når eg kjenner på dei følelsane som fekk meg til å gå i veggen for 10 år siden, er at eg veit ka som skjer. Eg har venner og familie rundt meg, som eg kan snakke med når ubehaget melder seg. Det er ikkje likt for alle, men for meg fungerte det når det kom ein person inn i livet mitt, som forholdt seg heilt objektivt til alt og satt med kunnskap som kunne få meg av medisin og hjelpe meg til å fungere som menneske igjen!

Psykisk helse hos alle, både små og store er en av dei viktigaste tingene og ta tak i. Eg veit korleis det er å gå rundt som både eit lite barn og ein vaksen person med psykiske utfordringer. Eg velger å sjå på det som å ha eit ess opp i erme! Kanskje eg må bruke det ein dag til å skrive ei bok, så eg endelig får kryssa ut Skavlan på bucketlista mi😜

Eg bære iallfall vidare på min bagasje frå livet, og heldigvis er den ikkje så tung no som for 10 år sida….

5 kommentarer om “Litt av bagasjen min…

  1. Du er god som klarer å sette ordene på papiret, Liz Cathrin ❤️ Har nok ikke vært enkelt å være den lille jenta, som er tvungen til å tie og opplært til at sånn er det 😢 Godt du er den du er, ei god og snill mamma, omgjengelig og snill med alle rundt deg! Du har helt sikkert mange rundt deg , som er glad i deg! Jeg er den ene ❤️😘

    Likt av 1 person

    1. Er ikkje enkelt å bruke stemma si, når ein ikkje skal. For sånn har trusmønsteret blitt. Men desto viktigare❤️ Så får ein prøve å ikkje bli innhenta av fortida, og leve med dette! Og det skal gå bra! Tusen takk for fin melding❤️ glad i deg Fine Tove😘

      Liker

  2. Hei Liz
    Det var sterkt å lese. Det er ingen barn som skal oppleve en slik barndom. Var utrolig sterkt å lese, fantastisk at du fikk god hjelp som var rett for deg å bearbeide. Det flotte med rett hjelp, er som du skriver, at en blir utrolig god og kjent med egen kropp, tanker og følelser. Godt jobbet Liz, det er en vanvittig tøff jobb. En annen ting er at du har nå de største antennene på å se små barns «gulltråder» som de legger ut for å formidle at noe er galt. Noe som er kjempe viktig i møte med barn, enten det er på gaten eller jobb. Lykke til videre med den gode jobben du gjør.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s